Bakgrunn for konflikten
Vår handelsflåte vokste fra å være verdens 8. største til å bli verdens 3. største i perioden fra 1850 til 1875. Norge markerte seg som et land med selvstendig og særpreget kultur i siste del av 1800-tallet. Nordmenn hadde blant annet deltatt på flere verdensutstillinger. Veve- og emaljearbeider var i tillegg til dragestilen det som sto for det typisk norske. Både hoteller og restauranter ble oppført i denne stilen som ble kalt Art Nouveau, og som var på høyden på begynnelsen av 1900-tallet.
Bjørnstjerne Bjørnson ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 1903. Knut Hamsun var midt inne i sin forfattergjerning. Edvard Munch og Gustav Vigeland var begge aktive kunstnere i 1905.
Det var nasjonalistiske strømninger i Norge som i resten av Europa på slutten av 1800-tallet. Man dyrket fram nasjonale særtrekk. Behovet for selvstendighet økte. Ikke minst vår økende kontakt med omverdenen, i handel som i kultur, skapte et ønske og et behov for et eget konsulatvesen.
Sett fra utlandet
Svenskene ønsket å opprettholde unionen for å være den førende makt i Skandinavia, politisk og militært. Til en viss grad var våre styrker en del av svenskenes maktbase. Forsvaret av unionen var basert på at våre to lands forsvar skulle stå samlet mot en fiendtlig invasjonsstyrke.
Russland var Sveriges arvefiende. Svenskene hadde derfor behov for unionen. Unionen var også en garanti for svenskene mot en tofrontskrig. I Norge var det mange som bekymret seg for et russisk angrep. For dem var unionen en garantist for fred.