Mandag 10. juli
Kjære Ole
Nå er det lenge siden jeg har hørt fra deg, min gode venn. Her har det skjedd mye i det siste.
Linjebataljonen jeg tilhører ble i all hast beordret til grensen forrige tirsdag. Det var kommet inn meldinger om svenske troppeforflytninger mot grensen. Offiserer og underoffiserer ga sine ordrer i all hast. Tren- og ammunisjonsvogner ble lastet, hestene sadlet og dødsmerkene delt ut. Alt gikk så fort.
En dyster stemning bredte seg blant oss da dødsmerkene ble delt ut. Det fulgte på en måte et stort alvor med disse små metallmerkene til å ha hengende rundt halsen. Metallmerker som skal få oss hjem og gi våre familier et gravsted, om vi dør.
Så fikk vi utlevert skarp ammunisjon. 120 patroner til hver mann. Nå er det ikke lek lenger. Nå blir det kanskje krig. Kommer svensken over grensen, så er det blodig alvor.
Det er med en blanding av fryd og skrekk jeg går inn i oppgaven med å lede mine menn i en slik stund. Jeg er stolt av dem, og jeg er stolt over å få en så betrodd stilling som det er å være sjef for en pelotong på 55 mann. Så gruer jeg for øyeblikket hvor mine menn ser mot meg og vil vite om de skal skyte eller ikke. Og jeg frykter at jeg ikke vil holde mål. Men inne i meg vet jeg med meg selv at jeg har den treningen, erfaringen og ballasten som skal til for å lede en pelotong i krig.
I løpet av noen timer var vi stridsklare, og ved midnatt reiste 1., 2. og 3. kompani med tog til Halden. Der ble de fleste av oss forlagt i telt på Fredriksten festning. 4. kompani dro med tog til Mysen, og marsjerte derfra til Ørje hvor de ble forlagt på Ørje fort.
Av kompaniets tre pelotonger var det min avdeling som var så heldig å få oppdraget med å etablere feltvakt ved Prestbakke. Det er en jernbanestasjon som ligger et par kilometer fra grensen. Jeg har satt opp en postering ved Kornsjø. Den ligger helt nede ved grensen, og herfra ser vi fra tid til annen svensker. Jeg har etablert to telefonposter, en på jernbanestasjonen og en på en bro halvveis ut til grensen.